Da jeg ble presentert for ordet idiolekt. kjente jeg at noe falt på plass i meg og mitt forhold til språk. Dialekt, som betyr den måten en hel gruppe mennesker snakker på, er det motsatte av idiolekt. Idiolekt er den måten bare et individ snakker.

For meg er mitt visuelle språk det tryggeste transportmiddelet jeg har. I den verden kan jeg stadig åpne nye rom uten å være redd. Bildeseriene mine er som lange distanser i et tempo jeg er trygg i. Må jeg prate eller skrive om bildene mine er det som om jeg må sette meg inn i en racerbil og trakke gassen i bånn på en humpete landevei, eller som om jeg må kjøre toget uten at skinnene ligger den veien jeg vil reise.

Jeg hadde nok klart å reise på den måten også, selv om det virker som en unødvendig omvei. Og det er vel akkurat det jeg holder på med nå, siden jeg er blitt bedt om å levere en artist statement. Forsåvidt har jeg alltid latt meg fasinere av uventede omveier og digresjoner -- og jeg kommer nok til poenget til slutt.